Denne gangen kan jeg ikke bli med. Men jeg kjenner følelsen så godt. Dagen da jeg pisser mer enn andre, dagen jeg ikke bare er tøffel av en pappa, men er fullvoksen mann. Som den gang Napoleon så utover slagfeltet i spenning, eller Indianerhøvdingen  Sitting Bull betraktet General Custers tropper fra fjerne åser nær Black Hills og visste at seier var i sikte. Den dagen i året jeg har mest sørgerender under negla og ikke har noe imot å stå opp klokka seks, selv om jeg la meg bare to timer tidligere. For på startstreken så glinser et nyslipet samurai katana sverd hevet til hugg.

 I dag får ozonlaget bare tåle en ekstra belastning. Here we come!

Vi er på tredje sesongen og selv om sommersola skinner, har jeg høstens melankoli i sinnet. For i gledens himmel finnes det skyer som ingen meteorolog vil melde. Hvem skifter olje på frivillig banemannskap, hvem synkroniserer slitne bein, lager internett sider seg selv?

Felleskap, dugnadsånd gamle Gerhardsen klisjeer må være. Men det hviler et spøkelse over vår kjære Corsa. Et monstrum som ikke bærer noe navn, en likegyldig tanke uten mål og mening. En flau promp ingen vil være avsenderen til.

For entusiasmen har sin pris. Den er som lyset som brenner fra begge ender. En eller annen gang vil veikene møte hverandre å slukne. Corsaens skjebne er som en evig russisk rulett, en nagende samvittighetsfrykt og en viten om at intet varer evig.

Hvem skal redde Corsaen?

Så husk kjære Corsadeltager - i kampens hete: Send en tanke til mannen som flagger deg ut. Tekniske kontrollanter som entusiastisk tar seg av din gamle kriger. Kvinnene som har overbærenhet med sine menn og lar guttungen eller jenteungen blomstre. Kalde hender som klamrer om fargeglade flagg. Slitte kulepenner som lager oppstillingslister om en feil på servietter fra kafeen på Rudskogen. Konkurrenter som søvnløse sliter for å få gammelt italiensk stål til å skinne, men som nok engang må sitte over og kjenne nederlaget biter.

Disse er de virkelige vinnerne i Corsa Italiana. De har alle topp pallplasseringer. Det minste vi kan gjøre er å gi våre ildsjeler og konkurrenter et smil, selv om bilen denne gangen ikke gikk igjennom støykontrollen og at girkassa bare har revers.

Et øyeblikk er kort, så la hvert Corsasekund telle. På gamlehjemmet vil minnene ta apex på full gass, og du vil med sikkerhet vite at du gjorde en forskjell: Du var for fanden en del av Corsasirkuset.

Stolt glimter det i de gamle øynene, en lur hemmeligheten, en fantastisk historie, et minne som ingen kan ta fra deg.

Forza Corsa italiana og godt løp alle sammen!

Corsahilsen fra Christer "Sideways" Lundem.